Fengslet i sitt eget hjem

Dette innlegget handler om at det finnes gale mennesker overalt, og at man ikke burde være for naiv når det kommer til leie av bolig.

 

Jeg er tilbake i Trondheim, og for litt over bare to måneder siden var jeg på en rekke hybelvisninger her i byen. Jeg hadde lenge overnattet hos kjæresten, men nå var det på tide å finne seg et eget sted å bo. Jeg endte til slutt opp hos en tilsynelatende trivelig, ufør dame, som tilbudte meg å leie et rom i rekkehuset hennes, og at jeg og kjæresten min kunne ha hele huset i helgene da hun var bortreist. Pris: 4000 i måneden. Jeg syntes det hørtes og så veldig bra ut; badet var klassisk og rent, og kjøkkenet hadde et herlig, stort kjøleskap. Lite visste jeg om at maten jeg skulle putte inn i dette skapet, kun ville ligge der urørt og mugne.

Jeg følte meg vel sikkert tilfreds ved tanken på å endelig kunne flytte inn et sted. Så deilig det ville være å bli kvitt den bekymringen! Så jeg var impulsiv, og skrev under på leiekontrakten samme kveld. Jeg burde ha tatt den endeløse skravlingen og den tarvelige katten hennes som et faresignal. De aller fleste vet bedre enn å legge ut hele livshistorien til hver niese, sønn og bror i slekten. Jeg tenkte hun kanskje bare var veldig spent på å få en ny innflytter. Når det gjelder katten, hadde den tygd av seg pelsen på alle de fire bena, magen, litt på ryggen og i tilleg var den blid på ett øye. Stakkars katt!

Det begynte veldig uskyldig. Det er fremdeles veldig vanskelig å sette fingeren på alt det hun gjør som får meg til å rive meg i håret, for man må på en måte oppleve det for å skjønne det selv. Eiendelene mine hadde endelig blitt plassert på hyller og i skap. På veggen er det fire knagger jeg kan henge jakkene mine på. Nå har det seg sånn at jeg liker å henge kåpen min i yttergangen, og der var det da fire knagger til disposisjon. Jeg var ute av huset en stund, og da jeg kom tilbake, var kåpen borte. Hun ropte fra stuen at hun lå den på rommet mitt, siden det ble så trangt i gangen om den skulle henge der. Med den lyse pipestemmen min beklagde jeg og tenkte ikke mer over saken. En dag ville hun lære meg hvordan vaskemaskinen funket. En vaskemaskin er ikke akkurat rakettforskning, men hun brukte vel ti minutter på å fortelle meg alt det er mulig å fortelle om en vaskemaskin. Videre legger hun ut om hvordan forrige leietaker aldri vasket noe som helst, hverken klærne sine eller seg selv. Nei, hun var virkelig ikke noe til jente - det luktet visst så ille tobakk av henne siden hun røkte, at utleier bare ble nødt til å vaske hele leiligheten da hun flyttet ut. Og det var ikke bare stakkaren som hadde bodd her før meg som det ble snakket stygt om - en god venninne av utleieren var på besøk i et par dager. De hygget seg og lo sammen til langt på natt, og en natt ble det ikke helt stille før klokken hadde tippet tre. Da er det ikke akkurat morsomt å stå opp grytidlig om morgenen for å dra på jobb. Uansett, da denne gode venninnen hadde dratt, fikk jeg høre hvordan hun var så slitsom og krevende å ha på besøk. Hun brukte en nedlatende tone da hun snakket.

Samme kveld lagde jeg pannekaker. Den lille porsjonen utgjorde fire små havrepannekaker, og jeg dobbeltskjekket da jeg gikk derifra at alt så rent og fint ut - jeg visste at damen er svært opptatt av at alt skal være perfekt. Badet blir vasket flere ganger i uken, servanten hver dag. Dette var den første gangen jeg lagde meg middag i mitt nye hjem. Neste dag roper hun på meg. Hun forteller meg strengt at neste gang jeg lager mat, må jeg passe på å tørke opp etter meg, for jeg hadde visst etterlatt meg en haug av hvite flekker fra røren på både brødrister og mikrobølgeovn. Forvirret måtte jeg bare beklage. Det kunne vel stemme det, at jeg ikke akkurat hadde sjekket om brødristeren var flekkfri, på samme måte som jeg ikke sjekket lampen i taket, eller bak kjøleskapet. Jeg unngikk å lage middager deretter. Hver gang jeg gikk fra rommet mitt til kjøkkenet, var det noe hun måtte ta opp med meg; Om katten hennes gjorde fra seg i sandkassen mens hun var borte, kunne jeg rengjøre den slik. Skal jeg betale fire femdeler av husleien hennes for å plukke opp ekkel kattebæsj? Skulle jeg koke egg? Da var det viktig jat jeg gjorde det sånn og sånn, bruke denne kaserollen, og laot det stå i nøyaktig ni minutter.  Skulle jeg dusje, måtte jeg stå i det ene hjørnet, det kunne jo sive vann ut gjennom dørsprekket, selv om det lå et håndkle på gulvet. Jeg måtte huske å låse døren etter meg, uansett hvilken tid det var på dagen, ytterdøren skulle til alle tider være låst. Hva om noen bryter seg inn? For all del kunne jeg ikke glemme å slå av lyset på badet, og iallefall ikke på rommet mitt! Naboene kunne jo se det, så hun gikk like gjerne inn og slukket det. Temperaturen på gulvet mitt var visst også for høy, så hun gikk dermed inn og skrudde ned. Kjære vene, jeg hadde latt vinduet mitt stå åpent! Det kunne jeg ikke gjøre, folk kunne bryte seg inn. Og de kveldene jeg hadde vært på besøk hos min kjære, og han kjørte meg hjem, var han bare pent nødt til å parkere bilen 50 meter unna - naboene kunne klage på bråket fra bilen - klokken ti om kvelden. En natt spurte jeg henne  om han kunne ligge over - noe som selvsagt var i orden, hun brydde seg ikke. Da han lå over neste natt, var det derimot en annen klang. Det var visst IKKE en del av avtalen, denne leiligheten er jo så liten at det blir fullt om noen skal ligge over. Ja, dine venninner kan ligge over i en uke i strekk uten forvarsel, men ikke den beskjedne kjæresten min. Vi befant oss kun på rommet mitt.


Beauty | via Tumblr

Hver dag sitter hun der. I stuen, fremfor sin dyrebare TV. I ny og ned kommer barnebarnet på besøk. Stakkars unge, får så mye ufortjent pes. Nydelig jente på sju. I går hørte jeg at hun fikk kjeft av bestemoren da hun satte seg på feil stol.... Så fikk hun  kjeft fordi hun ved uhell klarte å rufse til det nykammede håret sitt . Og hun får bare se på barneTV i en begrenset periode, bestemor klarer ikke den type slitsom TV.

Jeg hadde gått ned 3 kg. Jeg turde ikke gå til kjøkkenet i frykt for å bli fanget i nettet hennes. For uansett hvor mye jeg hadde lyst, klarte jeg ikke å si ifra når jeg syntes det kanskje var nok prating for i dag. Hun kunne holde meg der i tjue minutter, hvor hun kun pratet om seg selv og de dyrebare sønnene sine på 40 år. Om jeg prøvde å skyte inn en kommentar, ble jeg bare avbrutt. Hva jeg mente om temaene, hva jeg hadde opplevd og i det hele tatt noe fra min side, var uinteressant. Nei, turen til kjøkkenet var rett og slett ikke verdt det. Og dette bekymret kjæresten min. De eneste gangene jeg spiste, var da jeg var ute sammen med han. En dag han besøkte meg på kvelden, hadde jeg ikke spist noe som helst. Jeg var grinete og svak. Han skjønte hvorfor, og tilbudte seg å gå til kjøkkenet sammen med meg. Jeg hadde ikke lyst, men han klarte å overbevise meg. Valget gikk igjen på pannekaker, og like før jeg skulle lage røren, la jeg merke til noen hvite flekker på brødristeren. Dette var ikke mine flekker, men jeg vasket dem bort. På veg til rommet, smilte hun til oss og sa at vi måtte kose oss med den deilige maten. Neste morgen fikk jeg streng beskjed om at jeg ikke fikk lov til å bruke kjøkkenet etter halv ti på kvelden. Hun likte å ha litt privatliv på kveldene. Jeg visste at klokken ikke hadde passert mer enn ni. Det eksploderte det vel litt for meg. Jeg spurte spurte om det var sånn at jeg ikke fikk ta meg mat når jeg var sulten, uansett hvilke tid det var på døgnet. Joda, jeg måtte vel spise, men ikke så sent. . Jeg forklarte henne at jeg ikke hadde spist noe som helst denne dagen, og at jeg måtte ha mat.  - Ikke hennes problem. Dessuten sto det ingenting i kontrakten om at jeg fikk bruke kjøkkenet i det hele tatt. Så jeg betalte 4000 for en seng og en dusj, men ikke noe kjøkken? I samme slengen fortalte jeg henne hvor lei jeg var av at alt hun noen gang sa til meg, var ting jeg måtte forbedre. Jeg fortalte henne hvordan jeg følte meg tvunget til å sitte inne på det deprimerende lille rommet mitt og holde kjeft. Dette var andre gang jeg hadde laget meg middag på to måneder. Èn gang for mye for henne.

Kjæresten min jobber til langt på natt. Uten de små pausene han tar seg til å besøke meg, får jeg ikke møtt han. Han hadde en slik pause for noen dager siden. Plutselig hører jeg noen rope fra gangen. Med sin skumleste stemme brølte hun ut at besøkstiden var over, dette hadde vi jo snakket om?! Nå måtte han bare dra.

Nei. Vi hadde ikke snakket om det. Hun hadde sagt at hun kom til å være borte nesten hver helg (noe som selvfølgelig aldri skjedde, dette mennesket bodde i stuen sin). Vi hadde aldri avtalt noe om overnatting. Hun hadde bare kommet med alskens regler i ettertid.

Nok var nok. Dagen etter fikk jeg en lang tekstmelding som sa at hun håpte hun slapp flere av disse besøkene, for dette orket hun ikke lengre. Jeg svarte henne at jeg hadde bestemt meg for å flytte ut. Hennes svar: Jeg kommer hjem nå.

Jeg ble overassket over hvor rolig hun tok det. Hun prøvde allikevel å lure meg med at jeg var pliktig til å bo ut leietiden. Hun syntes heller ikke noe synd på meg, nå sto hun jo tross alt uten leieboer.....

 

Det viktigste - ikke vær naiv når det kommer til leie av bolig. Og jeg fraråder alle å leie et rom i samme hus (og etasje) som utleier. Og pass på hva det er du skriver under på. Og nå ser jeg jo at kjøkkenet var inkludert i leien, uten noen begrensninger. Min utleier gjorde feil i at hun ikke avklarte alle de spesielle husreglene sine i kontrakten! Siden de var så omfattende, burde de ha stått nedskrevet - og da ville jeg heller selvfølgelig ikke gått for denne hybelen. Spør utleieren din om de har noen spesielle regler, før du signerer. Få de skrevet ned på kontrakten!

Når det kommer til leietiden min, så er det noe som heter tidsbestemt leie og tidsubestemt leie. Vår kontrakt skulle liksom være en tidsbestemt leie fra september 14. - juni 15., MEN i huseieloven står det klart og tydelig at leie av et rom i en annens bolig må ha en leietid på minst ett år, for å være tidsbestemt, altså bindende. Siden det kun er 9 måneder mellom september og juni, har jeg én måneds oppsigelsesrett, så jeg er LETT ute i løpet av desember.

På disse månedene gikk jeg ned 5 kg. De kiloene skulle ikke blitt borte på grunn av sult.

 




2 kommentarer

Utrolig sterkt og bra skrevet!

Linni Blystad

20.12.2014 kl.23:40

I r l i n: takk!

Skriv en ny kommentar

hits