God jul!!!!

VIL IKKE VOKSE OPP

Jeg hrer s mange snakke om at de bare ikke kan vente til de skal flytte ut og bo p egen hnd. Husker selv hvor gira jeg var frste gangen jeg skulle bo p hybel. Da hadde jeg nettopp fylt 16.Nr jeg tenker p det n, skjnner jeg at jeg egentlig ikke var helt klar for det enda. Jeg var jo fremdeles bare et barn! Jeg hadde enda ikke kommet over frykten for kjpe bind og tamponger selv, det hadde alltid vrt mammas jobb. N mtte jeg plutselig ta oppvasken selv, kjpe mat, spise maten fr den muglet, vaske rundt, st opp til riktig tid, gjre leksene - og alt dette uten at noen skulle be meg om det p forhnd. Alts, jeg tror ingen 16-ring har lett for vaske et hus av seg selv. Det hadde iallfall ikke jeg.

Det hendte ofte at oppvasken hopet seg opp og at det ble krangel om hvem som skulle ta den. Innen den tiden det tok for noen klage, hadde matrestene p alle fat og kasseroller allerede muglet. Det var grusomt ta oppvasken. Jeg hatet det. Jeg hatet vaske. Jeg hatet bruke stipendet p mat. N skulle jegbruke pengene mine p mat? Jeg likte best spare penger, jeg. Hybelen gjorde meg syk. Jeg utviklet en overflsomhet for stv, dela forbrenningen min, fikk lavt stoffskifte og hadde null energi. Jeg var s sliten at uansett hvor lenge jeg sov, ble jeg aldri uthvilt. Jeg kunne vkne om morgenen, helt zombie, og bare glede meg til komme hjem fra skolen s jeg kunne sove. Og det gjorde jeg. Jeg sov, og var p skolen. Leksene hadde jeg ikke energi til gjre. Heldigvis var namsos bare en time unna hjemplassen min med bt, s jeg kunne komme hjem i helgene.

Andre ret p videregende, flyttet jeg hit. Samme greia med oppvasken. Samme greia med vaskingen. Problemet var bare at jeg n befant meg 35 mil hjemmefra, s vaskehjelp fra mamma kunne jeg bare glemme. Husker jeg grt da hun kjrte fra meg, samme dag jeg flyttet inn. Jeg flte meg s voksen. Og jeg ville ikke vre voksen. Jeg vil ikke vre voksen. Nivet p videregende er n s hyt at jeg fler meg for liten til takle det. Jeg er ikke klar. N er det fullt kjr og alle innleveringer telles, alle karakterer er med p bestemme om jeg kommer inn p den utdanningen jeg vil. Og jeg er overhodet ikke klar. Jeg er ung, jeg vil ha det gy, jeg slappe av og nyte livet som tenring!

Jeg sier ikke at jeg ikke vil g p skole, det er bare det store presset jeg ikke klarer. N har vi for eksempel en stor innelvering i norsk, sroppgaven alle p vg3 fr, og den skal vre inne om under en mned! N er det plutselig megaviktig at vi henviser til kilder p den "korrekte mten". Dette er jo universitetsniv, jo! Og jeg kjenner hvor godt det hadde vrt og skrudd tiden tilbake til ungdomsskolen, eller barneskolen - kun for gjenoppleve barndommen p nytt.

Kanskje jeg ville vrt klar for alt det ansvaret nr jeg ble atten p nytt igjen. Ja, det tror jeg hadde vrt fint.

Det vanskeligste er legge merke til at mamma behandler meg s annerledes. Hun har forandret mten hun snakker til meg. N m jeg ordne alt selv. Ringe legen selv. Fr ikke hjelp om jeg er syk. Betale for ALT selv. Jeg fr ikke lenger adventskalender. Jeg m holde styr p alle pengene mine uten hjelp, og det er virkelig ikke lett!

Kanskje det bare er jeg som er umoden, kanskje jeg er underutviklet i hodet og er barnsligere enn andre p min alder, men slik er det. Jeg er redd for framtiden. Jeg som hadde s lite fravr fr, og alltid var flink p skolen, har n store problemer bare med noe s enkelt som rekke bussen. Jeg kommer for sent hver. bidige. dag. Hvordan kommer vitnemlet mitt til se ut? Vil jeg ende opp som en stakkarslig vasker?

De fleste attenringer i Norge bor vel fremdeles hjemme hos foreldrene sine, s for dem fles det kanskje ikke slik. Sikkert mange som fremdeles fr hjelp med leksene og hva det n mtte vre. De kommer til kjenne det nr de flytter for studere. Snn sett er jeg jo heldig, n er jeg utrustet og vant til dette livet. Men jeg liker det ikke.

Linni. Alder: 18. Mental alder: 5-17.

Russekortet mitt

Jeg skal ha to typer russekort i RT, og dette er den versjonen jeg deler ut til folk som deg <3

Var jeg ikke st som rosaruss?!?

kjresten min

er den vakreste i verden. hper jeg aldri mister ham.

For n uke siden, vknet jeg opp med smerter i ryggen. Jeg hadde ikke trent eller gjort noe dagen fr som kunne fre til mme muskler eller noe snt, s jeg skjnte ikke hvorfor jeg plutselig hadde s vondt. Jeg lot det g en dag, men dagen etter hadde det bare blitt verre. Daniel var p besk, og jeg var skikkelig gretten og snurpete. Situasjonen forverret seg utover kvelden, og vi ringte legevakten - som sa jeg mtte ta frste buss ned til sykehuset. Da hadde jeg s vondt at jeg nesten ikke fikk til g. Jeg fikk antibiotika og skulle g p en 7-dagers kur. Tro meg, jeg var den strste sutrelusa ever! Klagde og grein som bare det, ble overasket over meg selv. Og da jeg var skikkelig frekk mot Daniel, svarte han bare med godhet, klemmer og beroligende ord. DET er mann, det! Vel, enten er det vintermrket eller tablettene, men samme uke var jeg virkelig deprimert og nede. Og ja, jeg forstr hvorfor Daniel ikke klarte bre med hele veien. (Vi har ikke sltt opp, han ble bare veldig lei og er vel bekymret. Forstelig. .. ) Heldigvis er jeg ferdig med kuren i dag, og fler meg allerede bedre. Men ja. Om du leser dette, Daniel; vit at jeg elsker deg. Og unnskyld for hurpeoppfrselen min.

Les mer i arkivet August 2015 Juni 2015 Mai 2015
hits